den glemte grenen. journalføring og immunforsvar

Den linjen i litteraturen om ekspressiv skriving som de fleste lesere kjenner, er psykologisk. Humøret bedrer seg, depressive symptomer faller, angsten letter. Linjen som løper parallelt, startet i samme laboratorium i 1988 og strakk seg over trettifem år gjennom virusantistoffer, vaksinerespons, CD4-tall og hudvevsheling, er immunologisk. Den er virkelig overraskende, delvis replikert, og nesten helt fraværende fra det forbrukerrettede ordskiftet om journalføring.

påstanden som startet grenen

I 1988 publiserte Pennebaker, Kiecolt-Glaser og Glaser Disclosure of traumas and immune function i Journal of Consulting and Clinical Psychology. [5] Femti friske studenter ble tilfeldig fordelt til å skrive i tjue minutter på fire påfølgende dager, enten om de mest traumatiske opplevelsene i livet sitt eller om trivielle tildelte temaer. Det ble tatt blodprøve dagen før skrivingen, en time etter siste økt, og seks uker senere. Lymfocytter ble stimulert med to T-celle-mitogener, PHA og ConA, og proliferasjonen ble målt.

Hovedresultatet var PHA-interaksjonen Tilstand × Dag, F(2, 80) = 3,36, p = ,04. Lymfocyttene til dem som skrev om traumer, prolifererte kraftigere som respons på mitogenet enn lymfocyttene til kontrollene, både rett etter skrivingen og ved seks ukers oppfølging. ConA, det andre mitogenet, gikk i samme retning, men kom ikke gjennom signifikansgrensen i hele utvalget. Besøk på helsesenteret, registrert uavhengig av immunanalysen, viste en parallell Tilstand × Tid-interaksjon, F(1, 48) = 4,20, p < ,05.

The results indicate that writing about traumatic experience has positive effects on the blastogenic response of T-lymphocytes to two mitogens, on autonomic levels, on health center use, and on subjective distress.

Studien er femti studenter og én signifikant interaksjon på ett av to mitogener. Den er også, i 1988, første gang noen hadde spurt om en skriveoppgave kunne flytte en cellulær immunmarkør i en randomisert studie. Grenen vokste videre derfra.